Har nettopp sett på 7th . , takk for lyseboks som en kan ta opp med!
I dagens episode var presten Eric Camden meget direkte under sine samtale timer. Som sikkert har noe med han nye syn på livet etter å ha fått en sykdom i hjertet. Han var direkte og nesten kald, han "kjeftet" og det fikk folk til å tenke. Det var ærlighet som preget det han sa, sikkert ting han har tenkt lenge, men har unngått å si.
Og noen ganger kjenner jeg selv på lysten til å gjøre. Faktisk si "ta deg sammen, det er bare du som kan styre livet ditt i rett retning, det hjelper ikke i lengden å syte", men jeg gjør det sjeldent. Burde vi gjort det oftere? Bør vi si det vi tenker? Eller skal vi si det vi tror vedkommende vil høre? Vi er ofte så redde for å såre andre, at vi heller støtter dem i det de selv vil.
Så klart skal alle ha minst en skulder å gråte på, både i tide og utide. Men samtidig tror jeg at i mange situasjoner hadde den harde sannhet hjulpet mange. Det å faktisk få høre at det er du som må gjøre noe selv. Om veien er lang, eller kort, er det du selv som må gå!
Bare litt tanker som datt inn i hodet på kvelden.
For all del ikke ment som noe negativt mot noen. Jeg har selv mange ganger hatt behov for den harde sannhet, selv om det føles utrolig fælt i det øyeblikket en hører det.
Dette er et spørsmål jeg har stilt meg selv i det siste, og dermed kom den episoden som bestilt.
